Den kalde krigen – del 2 – i Midtøsten

Med like dunkle som offensive bakmenn rundt Vladimir Putin i Moskva, ligger det klare ekko fra tidligere tider i spillet som nå pågår bak Irans atomavtale og iransk aggresjon rettet mot Israel og Vesten forøvrig. Likhetstrekkene tilbake til 1970- og 1980-årene blir stadig flere.

Det er ikke så godt kjent, men «Den kalde krigen», konflikten og polariseringen mellom Moskva og Vesten, hadde sin begynnelse i Iran allerede i 1947 (før Berlin-krisen). Briter og russere skulle trekke seg ut av Iran, etter å ha sikret seg kontroll som allierte styrker også der under andre verdenskrig. Men etter først å ha gått med på en avtale om tilbaketrekking, valgte Stalin å forbli i landet ved å spille på separatistiske og nasjonalistiske grupper. En metode Moskva skulle gjenta så mange ganger senere på flere kontinenter.

I boken ”Inside the Kremlin’s Cold War: From Stalin to Krushchev” skriver de russiske historikerne Vladislav Zubok og Constatine Pleshakov om det de kaller ”Det revolusjonær-imperialistiske paradigmet” i Moskva. Forfatterne peker på et maktspill fra Kreml som ligger under overflaten fra Stalin-tiden, bak tilsynelatende uavhengige opprør og revolusjonære prosesser rundt om i verden. Prosesser med mer eller mindre usynlige bakmenn som ofte har fått nasjonalistiske islett og hvor marxistisk ideologi og begrepsbruk som ”frigjøringsbevegelser” har blendet av for kritiske analyser. Kanskje særlig etter Vietnam-krigen; en krig som ble brukt for alt hva den var verd for å svartmale USA, og for å skape anti-vestlige stemningsbølger gjennom en hel rekke kanaler. I Internasjonal avdeling av sentralkomiteen i kommunistpartiet i Moskva lå et gigantisk apparat som skulle betjene både «frigjøringsorganisasjoner» og «fredsorganisasjoner». Deler av disse strukturene er i dag flyttet over til dagens KGB, FSBs store avdeling for «Støttende tiltak».

«Iran i dag – i morgen Palestina!»

Det er pekt på at selv designet rundt Yassir Arafat og det palestinske prosjektet som akselererte fra 1958, under den egyptiske diktator Gamal Abdul Nasser – bør sees som et element i den kalde krigen: Nasser reiste sammen med Arafat til Moskva to ganger, i 1968 og igjen i 1970, for å få på plass et «frigjøringsprogram» under en ny palestinsk vignett, nå sentrert til Vestbredden og Jerusalem. Konseptet var allerede halvveis utviklet av Hitlers partner, Haj Amin al Husseini, i siste halvdel av 1950-årene. I 1960 samlet arabiske utenriksministre seg i byen Staura i Libanon og bekreftet at en «palestinsk enhet» skulle knyttes til Vestbredden, i forlengelsen av det spesielle palestinske prosjektet som nå stadig kom inn i fastere former – med entydig brodd mot Vesten. Men på grunn av et mislykket samarbeid mellom regimene i Syria og Egypt haltet det hele frem til 1964, da den «palestinske frigjøringsorganisasjonen», forkortet PLO, kom på plass. Dette, helt parallelt og i samme periode som en rekke Moskva-orienterte frigjøringsbevegelser i Afrika, Asia og Latin-Amerika, samkjørte i en eksekutivkomite under «Den Afro-Asiatiske solidaritetskomite» (AAPSO), etter to møter i Beirut i 1960.

Slagord: “I dag Iran – i morgen Palestina!”: Knappe to dager etter at islamistene under Ayatollah Khomeini tok makten i Iran dukker Yassir Arafat opp som første besøkende. Av Mitrokhin-arkivet i Storbritannia fremgår det at Arafat forsynte den nye islamistlederen i Iran med forfalskede dokumenter, med russiske KGB som oppdragsgiver..

Det spesielle med PLO er en to-komponent der en finner marxisme og islamisme, fordelt i bestemte celler og fraksjoner. Folkefronten for frigjøring av palestina, PFLP, het inntil 1967 «Den Arabiske Nasjonalistbevegelse», ANM, også denne under vingene på Gamal Abdul Nasser i Egypt.

Yassir Arafat og hans nærmeste hadde også i en tidlig fase mer enn ett ben i det Muslimske Brorskap i Egypt. En øyner hele tiden et islamistisk element i det palestinske prosjektet, som ble enda tydeligere etter revolten i Iran i 1979, under Ayatollah Khomeini. Da dukket slagordet «I dag Iran – i morgen Palestina!» opp, sammen med stadig mer islamsk symbolikk i PLO. Midt oppe i dette finnes Arafat igjen i Mitrokhin-arkivet som Moskvas budbringer overfor Khomeini, ved flere anledninger. Uten at en ut fra dette ukritisk bør klistre Arafat opp som Moskvas mann alene, gjenstår det faktum at en rekke av Arafats medarbeidere samarbeidet nært med KGB og Moskva i mange år. Dette gjaldt også fraksjonslederne i PFLP, DFLP, PFLP-GC og andre grupper i PLO.

Atom-avtalen som politisk knep og redskap

Vladimir Putin og hans medarbeidere ser naturlig nok med begeistring på at Vesten forblir splittet i synet på atomavtalen med Iran. En avtale som så ettertrykkelig ble blottlagt og dokumentert som rent narrespill av Israel nylig.

I Europa finnes et stort og tungt EU-byråkrati som stadig strever i det utenrikspolitiske feltet, i møte med Moskva. Etter at Israel har blitt en stadig viktigere partner for NATO, på grunn av sin knowhow og den ustabile situasjonen i en rekke store land i Midtøsten, har mye forandret seg de siste årene. Men den pågående og til dels godt regiserte kampanje-journalistikken rettet mot Donald Trump, stort sett i samme spor som mot Ronald Reagan og George W. Bush – i den åpenbare hensikt å undergrave tillit til USA og splitte Vesten, kommer inn som en egen faktor. I det USA dropper ut av den omstridte atomavtalen med Iran, av den opplagte årsak at Iran har brutt alle premisser for avtalen, akselererer selvsagt anti-Trump-kampanjen proporsjonalt. Men lite skjer tilfeldig i dette bildet; like lite i dag som under den hektiske kampanjene mot Ronald Reagan.

Vladimir Putin følger gammelt manuskript?

Vladimir Putin har selv det meste av sin fartstid fra det hemmelige russiske politiet KGB, som nå opererer under forkortelsene FSB og SVR, med betydelig fotarbeid i dagens Syria og Iran. Men i tillegg kommer den militære russiske etterretningen, GRU, som opererer og har operert helt inn mot den israelske grensen ved Golan. Tidligere hadde GRU en egen base i høylandet på syrisk side, der grensene til Israel, Libanon og Syria møtes. Irans store og aggressive engasjement rettet mot Israel nå, kan ikke sees uavhengig av landets nærmeste allierte, Putin-Russland. Uten Putin ville dette sett annerledes ut. Det samme gjelder en iransk atomavtale som nå delvis bidrar til å splitte Vesten, der naiviteten i Europa nærmer seg en smertegrense.

Det kan virke som Vladimir Putin bare har gjenopptatt et gammelt manuskript, der Syria og Iran, og PLOs etterfølgere i Libanon, Hezbollah, samt Hamas i Gaza bare er en fortsettelse på 1970- og 1980-årenes terrorisme. Hvor mange ganger det skal påvises at Assad-regimet i dagens Syria i samspill med Moskva og Iran har benyttet kjemiske våpen er uvisst, men en ser hvor nølende særlig de europeiske landene er til å ansvarliggjøre Assad og Putin oppe i dette. Ved å gi så slakke tømmer har Putin mulighet til å spille sine kort videre, både gjennom Iran, Hamas, Hezbollah og PLO. Nå stimuleres det til nye kampanjer som til forveksling ligner på Arafats «intifadaer», der en helt systematisk fremprovoserer israelske forsvarstiltak, som så vris til «aggresjon» gjennom godt innarbeidede medie-nettverk internasjonalt.

Israel har gjennom sin 70-årsmarkering kommer styrket ut som den eneste lille demokratiske flekken i sin del av verden. Anti-israelske kampanje-stormere i redaksjonene rundt om har ikke lykkes å overskygge jubileet, som enda pågår i ulike former. Hva den blakke Valdimir Putin har å vinne på sitt fortsatte spill bak en slitent islamist-regime i Iran og en enda mer forslitt diktator Bachar Assad bak ruinhaugene i Syria er en gåte i seg selv. Det kan virke som om det ligger et gammel manuskript som forplikter flere bakmenn og aktører til fortsatt vold, trusler og terrorisme – som en vond arv fra 1970- og 1980-årene. Til syvende og sist kan man lure på om det er djevelen selv som kjører løpet.

Roy Vega

16. mai 2018