Jerusalem-festen er i gang! Amen.

Jødiske og kristne samfunn verden over feirer den amerikanske anerkjennelsen av Jerusalem som Israels hovedstad. Dette, som en viktig historisk milepæl, som vil komme til å bety veldig mye for Israel i årene som kommer. Nå vet samtidig araberne hva de har å forholde seg til. Rammen er endelig satt!

Bare det å få en slik melding og – ikke minst – avklaring, fra verdens største og sterkeste nasjon, nettopp i disse uforutsigbare og opprørte tider, er så stort at du nå kan være hedning og enda kaste deg på knærne og takke Gud personlig.

Nå er det tid for å sette mer enn adventslys, sabbatslys og Hannukah-lys på bordet. Dette er stort, faktisk så stort at folk flest ikke aner rekkevidden av det hele. Hat-propagandane mot Israel vil naturligvis fortsette å flomme i våre medier – mot Israel, men dette vil slett ikke forandre på realitetene.

Medie-trianglet Norsk Telegrambyrå (NTB), NRK og VG kommer til å høvle løs på det som har skjedd med håndplukkede eksperter alle vegne. Men det nokså iltre, enøyde politiske klimaet i disse reaksjonene viser trøtthetstegn nå – i møte med nye konsumenter som ikke lenger orker å forholde seg til den politiske agenda-journalistikken. Bare dette er en observasjon som isolert sett er verd å notere seg i det videre oppløpet. Vi vil med andre ord øyne forandringer i norske medier i tiden som kommer. Publikum henger ikke med.

Særdeles sterkt signal

Den politiske og symbolske effekten av president Donald Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad – er knapt målbar. Tidspunktet er isolert sett like utrolig som fantastisk: Det sterke uttspillet  kommer nemlig på et tidspunkt da store arabiske land som Saudi-Arabia og Egypt endelig har kommet med i den pågående kampen mot terrorisme – det som er igjen av IS-islamister, helt samtidig som det pågår heftig, stille diplomati mellom USA og Putin-Russland om mulige og umulige løsninger i Syria.

Oppe i dette var det slett ikke mange som forventet at Trump-administrasjonen skulle komme med en anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad nå. Nettopp derfor er det amerikanske utspiller så sterkt – og effektivt. Det amerikanske, diplomatiske maskineriet har åpenbart gjort en særdeles godt forarbeide i toneangivende arabiske land. Protestene er lavmælte; og de land som kritiserer det hele gjør det på tilmålet, forutsigbart og tradisjonelt, arabisk vis. Det er ingen brodd i kritikken. Selv Putin-Russland sliter nå så med egen økonomi at de ikke har så mye mer å spille på, annet enn i ruinenes Syria.

Sikkerhetstiltak

Israelske sikkerhetsstyrker er i beredskap foran kommende fredagsbønn i moskeene. Men for den palestinske administrasjonen (PA/PLO) er det neppe annet å sette inn en sterke ord og en og annen improvisert voldshandling.

Hezbollah-islamistene i Libanon kunne bli firstet til å bruke den amerikanske anerkjennelsen av Jerusalem som påskudd for å avsende raketter, om ikke annet så av markeringsbehov. Men denne fanatiske organisasjonen har forlengst fått klare meldinger fra Tel Aviv og Jerusalem at den like gjerne kan slå av lyset om de så avsender en eneste rakett mot Israel. I Gaza/Hamasia skal de ha fått melding om at sikkerhetsapparetenene mot islamist-ledere vil bli rammet om de begynner å lage mer bråk nå. I totalitære, islamistiske miljø vil ethvert sammenbrudd i sikkerhetssystemer rundt ledere være en katastrofe, da ledere alltid må beskyttes mot sine egne, i et gjennomkorrupert system – som er alt annet enn lojalt om det skulle oppstå politiske og religiøse vakuum.

Vinter i Libanon

Helt samtidig er vær- og føreforhold i Libanon slik at Hezbollah ikke har nødvendige støttepunkt og grunnleggende logistikk på plass for å dra nytte av sitt enorme, oppsparte rakett-potensiale på 120 000 raketter. Dette er mer enn NATO kan skilte med i hele Europa. Hezbollah-islamistene i dagens Libanon er imidlertid helt og holdent avhengig av Iran og goodwill fra en Putin som for tiden er veldig humørsyk, og ikke så rent lite blakk. Nå begynner den russiske befolkning utenfor den ytre ringvei i Moskva å mangle mat i hyllene. Dette er signaler enhver russisk leder strever med.

Kort sagt og skrevet: Det er festtid! Dans! Syng! Fold dine hender! Torsdag 7. desember blir stående som en stor dag i Israels historie. Den amerikanske avklaringen er viktig også i forhold til nøvendig dialog med mer siviliserte arabere i tiden som kommer. Nå vet de mer hva de har å forholde seg til.

7. desember 2017

Roy Vega