Det palestinske prosjektet er over?

Det palestinske prosjektet er tuftet på en visjon om å eliminere jødisk nærvær i Israel, gjerne stykkevis og delt som i Fatahs Faseplan av 1974, men målet er forpliktende nok og behørig innfelt i grunnleggende program-manifest. Hamas-islamistene sier det mer åpent og direkte enn Yassir Arafat etterfølger, Mahmoud Abbas. Men nå kan det hele gå mot slutten, av mangel på siviliserte uttrykk og – ikke minst – substans i en ny tid.

Om Yassir Arafats ånd lever videre i fortettede, militante, arabiske miljø, er denne ånden slett ikke udødelig. Det hele startet før Arafats epoke – like ambisiøst og pompøst i en flere timer lang tale: Den egyptiske dikatoren, Gamal Abdul Nasser, proklamerte i 1959 over sin egen “Radio Kairo” at det fantes en “palestinsk enhet” – sentrert om Judea og Jerusalem. Dette, som et sterkt retorisk, strategisk og maktpolitisk begrep, der hensikten blant annet var å fravriste jøder legitimitet og historiske røtter i egne kjerneområder. I løpet av noen få måneder kan dette prosjektet faktisk havarere i Gaza, uten at en Fugl Fønix reiser seg til en ny fortsettelse. Dette til tross for et imponerende og velsmurt, internasjonalt propaganda-nettverk og det som konseptuelt kan minne om kunstig åndedrett fra Moskva, helt inn i Gaza.

Statsminister Netanyahu får stadig nye data som forteller at Hamas-islamistene i Gaza nå, i oktober 2017, faktisk har flere raketter enn før Gaza-krigen i 2014. På et slikt grunnlag nekter Israel å akseptere en ny “palestinsk administrasjon”, der Hamas er sterkt tilstede. Det virker som det hele er et nytt politisk spill.

 

Den israelske statsministeren, Benjamin Netanyahu har offisielt uttalt at det er umulig for hans regjering å akseptere en ny felles parasoll over den palestinske administrasjonen, der en toneangivende part, Hamas, har som sterkt uttalt mål å utslette Israel; intet mindre. I sin konsekvens er den nye palestinske administrasjonen per definisjon å betrakte som en terrororganisasjon, hevder Netanyahu. Han får betydelig støtte for sitt syn både i gen regjering og i det israelske parlamentet. I Israel oppfattes det nye samarbeidsopplegget i den palestinske administrasjonen, med Hamas som en del av ledelsen, som et rent politisk spill, og ikke så mye mer.

Palestinsk tapsprosjekt igjen

Tirsdag 19. september var en tung delegasjon fra Hamas i Moskva, der sammenslåingen med den palestinske administrasjonen (PA) under Mahmoud Abbas ble gjennomgått, også på det praktiske plan. Umiddelbart før dette var det forberedende samtaler mellom den russiske ambassadøren i Kairo, Sergei Kirichenko, og Abu Marzouk fra “Politisk byrå” i Hamas.

Det er helt ukjent hvilke lovnader Putins menn har avgitt i sakens anledning. En av de større utfordringen både for Hamas og Putins renkespillere i Moskva er deres eget omdømme, egen politiske løpebane og ideologisk historikk – knyttet til dobbeltspill og anvendt legitimering av politisk voldsbruk – terrorisme – som virkemiddel, der en ellers kommer til kort. Vladimir Putin er i dag en aktiv støttespiller for Israels fiender, bak Bachar Assad-regimet i Syria (som igjen støtter Hezbollah-islamistene i Libanon) og ikke minst bak det sittende lederskap i Iran. Sistnevnte med en “Revolusjonsgarde” som nokså febrilsk forsøker å bygge opp militær logistikk opp mot Golan, og samtidig gjøre det de kan for å vedlikeholde Hezbollahs arsenal på over 100 000 raketter (!) i Libanon. Hele tiden sees skyggen av Vladimir Putin i bakskottene. Uten ham ville Assad-regimets dager være talte i Syria. Hezbollah-islamistene som stadig knebler Libanon – som en stat i staten etter PLOs nærvær – ville forlengst ha falt sammen.

Fra Jerusalem sendes krystallklare signaler om den nye palestinske administrasjonen; i et politisk landskap der den klart største hæren nå består av fanatisk Hamas-milits. Dette  blir ikke å oppfatte som noen troverdig forhandlingspartner for Israel – med tanke på videre samtaler, selv på kort sikt. Det er heller ingen tro på at Hamas-islamistene vil gi slipp på sine enorme rakett-arsenaler som i løpet av 2017 har passert antall og nivå fra før den israelske Gaza-aksjonen i 2014. Tvert i mot: Det er ventet at de vil avfyre en god del av sine raketter for å markere seg, i verste Arafat-ånd.

Hamas har på sin side akutt behov for nye milliard-innsprøytinger fra Vesten for å holde showet gående, og da er det trolig relevant for en stund å operere under en felles PA-administrasjon; om ikke annet så for å gjøre sine hoser grønne i FN og EU – der nye pengestrømmer snart kan komme. Slike penger må nemlig på plass for at Hamas skal være klar til en ny rakett-runde mot Israel. De sivile samfunnsfunksjonene i Gaza er i ferd med å bryte helt sammen, og Hamas mister stadig tillit i befolkningen.

Abbas snart ferdig

Maktspillet er betydelig, like bak den gamle og svekkede Mahmoud Abbas, som har arvet forløperen Yassir Arafats konsept med dobbeltsnakk: Terrorisme på den ene siden og sivilisert politisk fasadebygging på den andre. I praksis har det dreid seg om fredsbestreblser der det meste – omsatt i politisk praksis – ble en fred mellom hver bombe, med intense knivstikke-kampanjer som en variasjon ut over i 2017.

Nye generasjoner israelere tror ikke på Abbas og hans hus, og enda mindre på Hamas. Men helt samtidig har en stadig større antall arabere bosatt i Judea og Samaria også mistet troen på politisk vold og terrorisme som metode til løsninger. Samtidig har tusenvis av arabere blitt ansatte i høyst sivile administrasjoner i Judea og Samaria, og dette byråkratiet er ikke lenger uttalt lojale til Mahmoud Abbas og hans Fatah.

Putin – den siste bakmann?

Oppe i dette har arabiske diktatorer falt fra i tur og orden, som bakmenn. Den palstinske frigjøringsorganisasjonen ble i sin tid bygd opp gjennom ulike fraksjoner som hentet støtte fra Moskva og i ulike deler av den arabiske verden, og som samtidig ble designet slik – særlig etter 1967 – at de hver på sin måte skulle hempe inn støtte som “frigjørere”, også i Europa. Propagandaen ble organisert slik at den tok med seg marxistiske fraser og slagord, og ikke minst metaforer fra demonstrasjonene mot Vietnamkrigen. Slik seilte Yassir Arafat opp som Midtøstens ubarberte svar på Che Guevara, drappert med arabisk sjal og solbriller. For Arafat måtte det to reiser til Moskva til, henholdsvis i 1968 og 1970, for å bli ferdig med de endelige foreberedelsene til den sterkt anti-vestlige “palestinske frigjøringen”. Yassir Arafat, som selv var egypter med egypisk pass, reiste begge gangene sammen med sin mentor Egypt, Gamal Abdul Nasser. Sistnevnte ble på sin side side den som ble mest utmattet i sin egen-proklamerte “utmattelseskrig” mot Israel i 1969-1970, og døde i slutten av september 1970. Den karismatiske dikatatoren polerte en palstinsk frigjøringsorganisasjon som snart skulle danne skole for en rekke terrororganisasjoner, ikke bare i Europa, men også i Asia og Latin-Amerika.

Basert på tidlige ideologiske føringer og rått maktpolitisk spill har russiske ledere støttet terrororganisasjoner nokså systematisk de siste 50 årene. Om utøverne rettet sine våpen mot sivile spilte det mindre rolle så lenge brodden var rettet mot den frie, vestlige verden. I Midtøsten har Moskva’s støtte til PLO vært en del av denne realiteten.

7. september 2016 ble det kjent at Arafats etterfølger, Mahmoud Abbas, har arbeidet for det hemmelige, russiske politiet, KGB, i Syria til langt ut i 1980-årene. New York Times hadde også et stort oppslag om dette. 4. august 2016 gjorde Abbas selv på sin Facebook-side et stort poeng ut av at han hadde drept 11 000 jøder. Selv har han sin akademisk bakgrunn fra Patrice Lumumba-universitet i Moskva, som tidligere – i 1960 og 1970-årene – ble betraktet som utklekkingsanstalt for KGB-agenter og fremtidige “frigjørere. Abbas skrev ut en doktoravhandling der Holocaust-fornektelse var det sentrale. På en slik bakgrunn har Arafats etterfølger, under den politiske overflaten, aldri hatt en stor stjerne i møte med israelske politikere. Nå er Mahmouds Abbas æra snart over. Han vil neppe bli husket som non stor og sterk arabisk leder.

Hellig krig og væpnet revolusjon

Kompositten av islamsk “hellig krig” og marxist-leninistisk “væpnet revolusjon”, ispedd ultra-nasjonalisme med impulser fra Nasser, mufti Amin Husseini og Hitler personlig – har blitt til en smeltedigel av voldsforherligelse og nakent jødehat. Hatkulturene har blirr dyrket i barneskoler og i lukkede treningsleire, der kommunister fra store deler av Europa ble forente med tyske nynazister fra 1969. Tysklands klart største nynazistiske organisasjon i 1970-årene, Hoffmann Wehrsportgruppe, ble formet og utviklet i og rundt Arafats treningsleire i Libanon. Dette som et ekko fra tiden da flere av Hitlers nærmeste stabsoffiserer fra sitt eksil i Egypt etter krigen – var sentrale i å bygge opp såkalte “Fedayeen”, arabiske styrker som drev geriljakrig fra Egypt mot Israel. Dette, slett ikke upåvirket av et konsept Hitlers medarbeider og mufti i Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, arbeidet på. Jødeutryddelse var et nokså tydelig element i dette, også med preg av islamske påbud om å angripe ikke-muslimer. Islamsk ideologi ligger hele tiden tett innpå i dette bildet, og bør slett ikke glemmes eller oversees.

“Vi er en nasjon som drikker blod”. Talsmenn for Hamas-islamistene i Gaza har aldri lagt skjul på sine ambisjoner om å drepe jøder og utslette staten Israel.

Gjenforeningen av Hamas og PLO/Fatah er etter alt å dømme et politisk tapsprosjekt. Opplegget har overhodet ingen tillit i Israels politiske ledelse. Det vil nok være et spørsmål om tid før Hamas-militsen fyrer av noe av sitt rakett-arsenal for å bekrefte sin status, stadig tuftet på terrorisme og blindt jødehat, og mest bare det. Nettopp dette spillet har den palstinske frigjøringsorganisasjonen vokst seg stor på: Egne kadre og fraksjoner har drevet systematisk terror, og en annen del har ikledd seg dress med stramme slipsknuter, mest for å sikre anerkjennelse og penger. Spillet har lykkes i flere perioder. Den dominrende Fatah-fraksjonen i PLO har fremstått som den “moderate”, men PFLP, DFLP, PFLP-GC og andre grupper har stått for den mest synlige, blodsprutende terroren. Dette er et reelt bakteppe for den sittende palestinske administrasjonen.

Den israelske forskeren Gideon Remez er blant dem som kan dokumentere at Arafats etterfølger, Mahmoud Abbas var KGB-agent som sent som i 1980-årenes Syria.

Arafats etterfølger, 83-årige Mahmoud Abbas, har hatt flere personlige samtaler med Vladimir Putin, som på linje med Abbas har tjenestegjort i KGB i mange år. De to har utvilsomt fortsatt mye å snakke om. Men om Abbas nå slutter der han begynte er det ikke sikkert freden kommer noe nærmere så lenge Arafats ånd lever videre, med Hamas-islamistene som nygammel partner. Hva kan Israel gjøre? Spørsmålet er mer om det palestinske prosjektet faktisk overlever seg selv, så lenge både mål og midler uavlatelig mangler troverdighet.

Midtøsten i 2017 er ikke det samme som 1967, og det må nok mye mer enn en Putin til for å unngå havari, med en kategori Arafat-etterfølgere som rett og slett ikke evner å tilpasse seg en sivilisert verden. I det internasjonale samfunn havner dessuten Arafat-landet Palestina stadig oftere i skyggen av andre og mer presserende oppgaver i og rundt Midtøsten. Bejamin Netanyahu har akkurat halt i land en diplomatisk seier i forhold til Vladimir Putin, i det den russiske forsvarsministeren, Sergei Shoigu, nå – endelig – har sagt seg villig til å utvide buffersonen til over to mil på syrisk side av Golan. Hvor stor buffersonen nå blir er foreløpig ukjent. Dette tiltaket vanskeliggjør videre tokt i dette området regi av Irans utsendinger og Hezbollah-islamistene md baser på libansisk side av grensen.

 

Med fradrag av selvpålagte fraser om Palestina og klimakrisa som så ofte kan komme fra de politiske podiene, er det stadig færre statsledere i Vesten som egentlig tror at en ny arabisk statsdannelse over noen kvadratkilometer i Judea og Samaria, med en enklave i Gaza, bringer freden i Midtøsten noe nærmere. Snarere tvert i mot, dagens virkelighet og realpolitikk tatt i betraktning.

Roy Vega

18. oktober 2017