Yom Kippur – Sabbattenes sabbat!

Yom Kippur, eller Yom Kippurim, dagen for forsoningene, startet i år ved solnedgang, fredag 29. september. Dagen er den helligste dagen i Moseloven, en full sabbat der man til og med må faste i 26 timer. Fasten kommer til å bli avrundet lørdag kveld med et kjempemåltid. I år faller Yom Kippur på sabbaten, så uttrykket “Sabbattenes sabbat” er spesielt dekkende nå.

Dette er den eneste sabbatsdagen man skal faste, ellers skal man aldri faste på en sabbat, da disse dagene skal være festdager. Ennå i dag bruker jødene de 40 siste dagene før Yom Kippur til å søke forsoning med Gud – og hverandre.

“Dette skal være en evig lov for dere: Den tiende dagen i den sjuende måneden skal dere faste og ikke gjøre noe slags arbeid, verken den som er født og fostret i landet, eller innflytteren som bor iblant dere. For den dagen skal det gjøres soning for dere, og dere skal renses for alle deres synder, så dere blir rene for Herren.”

(3Mos 16, 29 – 30)

Dette er også den stilleste dagen i Israel. Ingen jobber, ingen kjører bil og mange bruker dagen til å gå tur midt i gata. Den store forsoningsdagen har faktisk funnet veien helt inn i norsk språk: Vi snakker ennå i dag om at noen blir gjort til “syndebukk”. Og det er i denne høytiden at den dukker opp: Israels folk behøvde nemlig ikke i følge tradisjonen å møte i Jerusalem på denne dagen. Dette er en seremoni som ble utført av prestene og ypperstepresten alene. Og denne seremonien peker veldig langt tilbake i tid.

Syndoffer og syndebukk

Først skulle en gjøre soning for seg og sin familie igjennom å slakte en ung okse som syndoffer – og så en vær som brennoffer. Ypperstepresten ville så måtte gå igjennom et “mikve”, en rituell renselse, der han dyppet hele kroppen under vann i et
‘dåpsbasseng’. Deretter skulle man ta på seg hvite klær av lin for å gjøre seg klar til offeret for nasjonen Israel. Alt man nå hadde  hadde på seg var følgende:
Hodeplagg, benklær, kjortel ( av hvitt lin) og belte. Ypperstepresten skulle denne dagen fremstå som ren. To geitebukker ble så leid frem. De skulle være identiske, så like som mulig. Jødisk tradisjon sier at det var en bukk for Jacob og en for Esau. Men så skjer det noe som gav bukkene ulik skjebne. Man trakk lodd mellom bukkene. En skulle bli offeret for nasjonen, den
andre skulle bli syndebukk.(!)

Det ble ansett som et godt tegn for nasjonen når loddet for bukken som skulle ofres kom ut i høyre hånd. Bukken ble så slaktet, og
røkelse lagt på alteret, så røken skjulte inngangen til det aller helligste. Ypperstepresten ville så på denne en dagen i året gå inn i Det aller helligste – og syv ganger med fingrene stenke blod foran paktens ark. Denne handlingen gjorde soning for folket. Han hadde små bjeller på prestekjolen som hele tiden ringte når han gikk. Bjellene var laget av gull og en av disse har blitt funnet av arkeologer i Jerusalem.

Etterpå ville syndebukken bli leid frem i forgården. Ypperstepresten ville legge sine hender på bukkens hode og symbolsk overføre alle synder for nasjonen Israel på bukken. Bukken ville så bli leid ut i ørkenen ‘for Azasel’. Her stopper historien i Bibelen, men jødisk tradisjon gir oss mer: Når trekkingen av bukkene var foretatt, ville et rødt ullbånd bli knyttet til syndebukkens horn, og den andre delen av båndet ble så knyttet til tempeldøren. Når syndebukken var død, skjedde det et under: Ulltråden på tempeldøren ble hvit som et tegn på at nasjonen var tilgitt!

Flere steder finner vi profetier om at tempelet ville bli ødelagt.  I Tobits bok, 13 og 14, en av de deuterokanoniske bøkene,
finner  vi også igjen profetien som går på at det i den siste tid vil bli bygget et nytt tempel i Jerusalem. I dag er institusjonen
“Tempel-instituttet” i full gang med forberedelsene til et nytt tempel. Men nå altså, klar for Sabbatenes Sabbat!

Til alle Israel-venner:

G’mar Hatimah Tovah!

Roy Otto Dyrli

29. september 2017