Enhetsfront for Hamas og PLO – formet i Moskva

Russiske nyhetskanaler melder at avtalen om en ny palestinsk fellesfront er klar, etter et par dagers samtaler. Hamas har kommet med i den nye fronten sammen med Fatah og andre fraksjoner i PLO.

Det pågikk kontinuerlig kommunikasjon mellom Moskva og Hamas-ledere mellom jul og nyttår, og på nyåret var det i bokstavelig forstand duket for en formell avtale i den russiske hovedstaden. Påvirkning og etablering av slike “fellesfronter” har lange tradisjoner fra russisk side, der resultatet oftest har betydd økt innflytelse fra Kreml. Russiske ledere, og særlig det hemmelige politiet, KGB, var inne med føringer bak PLO-ledere fra 1968, med en enda tydeligere og nå lesbar prosess fra våren 1970. I Mitrokhin-arkivet, deler av et KGB-arkiv som er smuglet til Storbritannia, omfatter flere helt sentrale aktører i PLO: Yassir Arafats sekretær og nærmeste medarbeider gjennom mange år, på Arafats eget kontor, var KGBs mann. Det var ledere i PFLP- og DFLP-fraksjonene også, i stor grad, fra 1970 til 1989.

Terrortrening inkluderte nordmenn

Gjennom KGBs Wadi Haddad, mannen som var den tydeligste arkitekten bak de internasjonale flykapringen som kom på løpende bånd fra 1970, bygde Moskva opp et nettverk som besørget videre skolering av terrorledere, samt trening av utallige terrorister i lukkede leire i Syria, Algerie, Sør-Jemen, Jordan og Libanon. En rekke terror-organisasjoner, som ETA i Spania, IRA i Nord-Irland, Baader Meinhof/Røde Arme-fraksjonen i Tyskland, Røde Brigader i Italia og kampceller fra kommunistiske grupperinger i Skandinavia (inklusive Norge) – fikk behørig opplæring i PLO-leire. Ikke noe annet organ eller organisasjon var så direkte og operativt knyttet opp mot skolering av terrorceller og terrornettverk som PLO, der den dominerende fraksjonen Al Fatah og Yassir Arafat rådet grunnen.

Palestineren Wadi Haddad ble helt konsekvent omtalt som “Mesteren” internt i PLO. Dette i følge palestineren Said K. Aburish, i biografien Arafat – from Defender to Dictator. Wadi Haddad var ikke bare en av KGBs fremste agenter i Midtøsten. Han var samtidig designeren bak de dramatiske og brutale flykapringene som fant sted i en rekke flere land, fra og med 1970. I september 1970 ble tre store passasjerfly kapret og tatt ned på en øde flystripe i den jordanske. Norske kommunister som Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue var fysisk med i oppløpet. Sjue ble like gjerne tildelt ærestittelen “Abu Yasser”, som rett oversatt betyr “Sønn av Yasser”.

Da Norge skulle velge sin første professor i medievitenskap falt valget på en av toppene i AKP (m-l). Sigurd Allern var en av dem som midt på 1970-tallet hadde stor sans for våpentrening, både i lukkede leire i Midtøsten og i norske skoger.
Da Norge skulle velge sin første professor i journalistikk, falt valget på en av de mest kjente toppene i AKP (m-l). Sigurd Allern var en av dem som midt på 1970-tallet hadde stor sans for våpentrening, både i lukkede leire i Midtøsten – og i norske skoger. 

Hvorfor trekløveret Peder Martin Lysestøl, Finn Sjue og Trond Ali Lindstad ble så høyt påaktet i PLO allerede i 1970, er usikkert. (Sigurd Allern ble først integrert i dette miljøet noe senere). Det som imidlertid er sikkert er at Peder Martin Lysestøl på dette tidspunktet hadde innledet et nært samarbeid med Jan Guillou i Stockholm. Lysestøls faste Stockholm-kontakt hadde siden 1967 arbeidet flittig som betalt KGB-agent under KGBs stedlige sjef i Stockholm, Jevgeni Gergel. Dette ble nokså øredøvende avslørt i Dagens Nyheter i oktober 2009.

Mot Israel og USA – med ryggen til Moskva

Aldrende krigere som Peder Martin Lysestøl var sentral under demonstrasjonen mot de 300 amerikanerne som ankom Stjørdal for noen dager siden. Dette har ideologiske og organisatoriske årsaker: De fleste som deltar i anti-israelske aksjoner og demonstrasjoner er gjerne og ofte knyttet opp mot andre nettverk og kadre der det også aksjoneres mot USA og NATO ved behov. Nettopp Peder Martin Lysestøl var en av hovedkontaktene i et imponerende medienettverk da det 16. januar skulle aksjoner mot “ny amerikansk base” i Stjørdal. Retorikken knyttes til amerikanske tropper som nå skal roteres i tilknytning til øvinger i Norge, riktignok uten at det opprettes noe som ligner en fast “base” for disse mindre enhetene – som samlet teller ca. 300 mann fordelte på øvingsprogram.

I Kairo i Egypt ble det under diktator Gamal Abdul Nassers vinger bygd opp en rekke “fellesfronter” i såkalte frigjøringsbevegelser gjennom 1960-årene. Dette gjaldt spesielt terrorgrupper som rettet sine trusler, skyts og bomber mot vestorienterte land i Afrika og Midtøsten. En av de absolutt mest sentrale nøkkelpersonene i palestina-aktivistenes leir i Norge, Peder Martin Lysestøl befant seg i Kairo i perioden 1967-68 og kunne med selvsyn konstatere at en rekke “frigjøringsorganisasjoner” fra flere land hadde sine adresser og sekretariater i samme bygningskompleks i den egyptiske hovedstanden.

ANM, den arabiske nasjonalistbevegelsen, ble med et pennestrøk omgjort til “Folkefronten for frigjøring av Palestina” (PFLP) i 1967. Fatah-fraksjonen eksisterte allerede, og fra 1968-69 ble PFLP, Al Saiqa, ALF og flere andre fraksjoner integrert etter marxistiske “fellesfront”-strategier. Uten at vi skal gjøre PLO til et rent Moskva-produkt, gjenstår det faktum at det fra Kremls lide tidlig forelå tett forbindelse med ledelsen i PLO, ikke minst etter at organisasjonen fremstod som reorganisert i 1969/70. Dette var ikke Yassir Arafats løp, men snarere et resultat av strategier der den karismatiske egyptiske diktator, Gamal Abdul Nasser, la strategier og føringer sammen med sine stadig mer innflytelsesrike venner i Moskva.

Ny innpakning – samme innhold?

Den russiske utenriksministeren, Sergey Lavrov, er den sterke mann som personlig hadde hånd om etablering av den nye fellesfronten mellom Hamas og den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO i Moskva midt i januar 2017. I media nevnes av en eller annen grunn kun Fatah-fraksjonen som aktør sammen med Hamas-islamistene; noe som er feilaktig, all den tid flere PLO-fraksjoner faktisk deltok i Moskva, både foran og bak kulissene.

Etter mye politisk turbulens i USA, som nå formodentlig reduseres i takt med den nye presidentens stadige kraftuttrykk og munnhell, har Putin-regimet i Moskva spilt sine kort godt i vakuumet som har oppstått etter det politiske rabalderet i USA. Da den britiske Wilson-regjeringen i 1967 med ett gikk inn for å trekke tilbake alle britiske styrker øst for Suez, mens presset fra Moskva kritisk sett var på det høyeste – oppstod et maktpolitisk vakuum som russiske ledere forstod å utnytte for alt hva det var verd. At kuppforsøket i Jordan mislyktes i 1970 var slett ikke bare Moskvas feil, men mye kan tilskrives et PLO som uavlatelig strevde med sine fraksjoner, til tross for at flere nye “fellesfronter” kom på plass i den palestinske leiren, rent operativt fra og med 1969. Om Putin og Lavrov lykkes i å få Hamas-islamister og PLO-ledere til å snakke med samme nebb, se det gjenstår å se.

Vladimir Putin og parkamerat Sergey Lavrov mangler penger

Hadde den samme Putin og hans team hatt penger til å videreføre sine svulstige, strategiske og militære oppløp og ambisjoner i Syria, nå med nye fotføringer i Libya og Egypt, ville maktbalansen i Midtøsten snart ha bikket i Putin-Russlands favør.

Nå må Putin og hans sterke mann, Sergey Lavrov (Han kommer på linje med Putin fra KGB), bygge opp nye og bedre allianser i denne regionen – ut over det skjøre Assad-regimet og det iranske kortet. Men siden så stor vekt allerede er lagt på det fanatiske shiasmuslimske regimet i Iran, behøver russerne flere steder å sette ned sine ben i Midtøsten. Og nettopp i denne prosessen har det palestinske kortet igjen blitt aktualisert i Moskva. Men skal dette spillet lykkes må den palestinske leiren samkjøres bedre fra toppen og ned. Og der kan det snart briste selv for Putin og Lavrov. Bestrebelsene på å samkjøre Hamas og Fatah/PLO har egentlig pågått i ett kjør siden 2006. Dette også for å sikre seg enda flere bistandsmidler; noe som er denne arabiske elitens absolutt største inntektskilde. Og her er det fortsatt snakk om årlige milliardbeløp som årlig fortsatt går rett i lommene på klanledere og reelle bakmenn. Stadig flere hevder at nettopp denne naive og ukritiske pengeflommen er ett av de største hindre for holdbare fredsavtaler. Men for en ny generasjon israelere blir slike avtaler målt kritisk opp mot utallige brutte avtaler som er inngått tidligere. Den nye fellesfronten som under den palestinske vignetten den 17. januar i 2017 har signert en forpliktende samarbeidsavtale må med andre ord sees i direkte sammenheng med offensiv putinistisk strategi i Midtøsten. Men oppskriften er så gammel at det forutsetter disiplin i et landskap der arabiske klanledere i tiden som kommer kan prise seg lykkelig over at de forlengst ikke er spiddet på egne bajonetter.

Israelske eksperter har advart mot Vladimir Putin og pekt på dobbelt-kommunikasjon og samtidig det faktum at Putin-Russlands venner i Midtøsten er Israels fiender. Ut fra slike realiteter må Israel tenke seg om før nye avtaler med det russiske regimet inngås.

Roy Vega

18. januar 2017