Arafat-epoken snart over selv i statskringkastingen NRK?

KOMMENTAR

Selv om det blir en overgangsfase med en avgift som fortsatt vil minne om NRK-lisensen slik vi kjenner den i dag, vil medie-prosessen som nå pågår i regjeringen trolig munne ut i et NRK som nok får en fast, men bevegelig post på statsbudsjettet. Det igjen vil bety at politikere som skal gi sin tilslutning i årvisse budsjettforhandlinger – eksempelvis – kan velge å vingeklippe statskringkastingen betydelig, om det er stemning for slikt ute blant folk. Nå vil det gigantiske kringkastingsinstitusjonen følgelig få et mer direkte forhold til det folket som finansierer den statlige medie-gigantomanien inn i et nytt årtusen. Dette, gjennom folkevalgte som nok vil våge å kjenne på stemningen der ute i tiden som kommer. Det er ingen hemmelighet at det på borgerlig side ikke er så mye begeistring å spore for NRK-lisens og tilhørende tunge, statslige driftsformer, aller minst i det særdeles svulstige og kostnadskrevende formatet kringkastingen nå opererer. Samtidig lever mange politikere også i en fornemmelse av at modellmakten og den politiske definisjonsmakten som er institusjonalisert i NRK-konseptet for ofte fremstår som et fyrtårn for enøyd kampanje-journalistikk.

Stille medie-revolusjon i Norge

Det ligger ingen langsiktighet i den betydelige statsstøtten norske medier mottar, med mindre helt nye politikere kommer i regjeringsposisjon. Amedia, den tidligere A-pressen, strever tungt med sine 100 aviser landet over, bak nye betalingsvegger: Folk skal venne seg til å betale for det de leser på avisenes nettsider, men folk svikter. Det er ikke nok interessant det de leser. Kanskje skyldes det at den politiske ensidigheten i norske medier generelt har vært for stor? Israels venner merker dette bedre enn de fleste, i det frontene rundt Israel er så tydeligere, med palestinerne (Les: PLO/PA) på den ene siden og Israel på den andre. Demoniseringen av Israel i norske medier har provosert veldig mange, mye og lenge. På sosiale medier har kritikken mot mediedekningen vokst seg særdeles stor de siste årene. Så stor at selv enkelte slitne NRK-veteraner føler for å snu kappa – litt – kledelig etter vinden.

sidsel-wold
NRKs Sidsel Wold overtok etter Odd Karsten Tveit, med en Midtøsten-dekning i statskringkastingen NRK som gjennom samfulle 30 år har hatt en særdeles ensidig profil. Faktisk så ensidig at en gjennomsnittlig Israel-venn vil tvile på om begrepet “ensidighet” er tilstrekkelig til å beskrive det fenomen vi har opplevd.

Israels venner som har levd med NRKs Odd Karsten Tveit og deretter Sidsel Wold en mannsalder snart, befinner seg også blant systemkritikerne som setter spørsmålstegn ved hele NRK-bruket, og ikke bare deres eiendommelige formspråk. Det dreier seg om tt giantisk statsdrevet foretak med 3500 statsansatte medarbeidere som årlig blir tilkjent 5,2 milliarder kroner gjennom en individuelt basert ekstra-skatt, enten en ser på NRK eller ikke. Takket være sosiale medier har styrken i kritikken og antallet kritikere økt jevnt og trutt. Og slikt er folkevalgte politikere lydhøre overfor. Selv om de forsteinede strukturene rundt fenomenet NRK er slik fundamentert at det vil ta enda et par, tre år før vi ser et annet NRK, selv om politiske kommisærer rundt om i utalige redaksjoner vil ule som vargen så ofte de kan – vil statskringkastingens driftsansvarlige bli mer ydmyke i møte med sitt publikum. Forsteinelsen er etter alt å dømme over.

Arafats og Odd Karsten Tveits epoke er over

NRK er fortsatt Norges fremste opinionspåvirkende organ, med slik styrke at politisk bakmenn med spesiell god innflytelse i statskanalen kan sette den politiske dagsorden over hodet på folkevalgte politikere. Den respektive politiker skal være glad for å få innkilt taletid i et NRK-studio ut på kvelden, der tematikken er strengt rammet inn, sammen med en taletid som knapt gjør det mulig å fullføre et eneste resonnement. Dette dag etter dag, år etter år. Med Odd Karsten Tveit og Lars Gule som eksperter på det meste, tidvis på grensen til det tragikomiske; knapt uten en strime av nyanser i sine direkte og indirekte Israel-fordømmelser. Men slik det nå ser ut ebber denne epoken ut, i det vi vi tro blir til et hjemlig “glasnost”. NRK-lisensen er på vei ut, folkevalgte får mer å si på videre på systemutviklingen rundt statskringkastingen. Nå vil Arfats aldrende venner og relaterte mot-krefter mobilisere for å beholde sin modellmakt og definisjonsmakt i toneavgivende medier generelt og NRK spesielt. Vi er naturlig spente på fortsettelsen, men tror Erna og Siv klarer å lande denne saken, siden det nå allerede er synlige sprekker i betongen på Marienlyst.

Roy Vega

16. desember 2016