Trumps utenriksminister – et amerikansk kompromiss

BAKGRUNN

Valget av Rex Tillerson som ny amerikansk utenriksminister under Donald Trump er etter alt å dømme kommet som et kompromiss, der det nå gjelder å dempe profilen av en usedvanlig sterk Israel-vennlig administrasjon i Washington. Store arabiske land må med i forsettelsen i kampen mot et stadig mer opphakket IS, i håp om å stabilisere en fortsatt uforutsigbar arabisk og muslimsk verden. Sikkerhetspolitikk kneiser høyt opp på USAs dagsorden nå, og akkurat det taler ikke i Israels disfavør.

Tillerson er en steinhard og utholdende forretningsmann med usedvanlig gode kontakter, ikke minst blant en rekke arabiske ledere i sunnimuslimske land på den arabiske halvøya. Nå er det allerede klart at USA vil få en langt mer offensiv utenrikspolitikk, der en nok vil legge vekt på å dempe fronter som står mot hverandre, og unngå videre polarisering i og rundt store og toneangivende arabiske land. Egypt og Libya er også land som USA nå må forholde seg til. Der har det glippet tidligere, og det ble fryktelig kostbart.

En forretningsmann med lite løsprat

Rex Tillerson er administrerende direktør i amerikanske Exxon (Esso på norsk), og gikk til topps i selskapet for 14 år siden. Nå har USA praktisk talt blitt selvforsynt på energisektoren, og verden er i betydelig forandring i og utenfor Midtøsten. I det amerikanske utenriksdepartementet er det ansatt flere tusen byråkrater som tradisjonelt har hatt tendenser til å stå på demokratenes side, med tilhørende tidsspill i forhold til kongressen – der Trump-administrasjonen til enhver tid bør ha en solid flertall i ryggen. Blant republikanerne er det nå minst fire retninger: 1) De som støtter Donald Trump i hans bestrebelser på å få mye mer puls inn i amerikansk innenriks- og utenrikspolitikk. 2) De som støtter Trump i kamp mot pamper og byråkrater i sin alminnelighet, fortrinnsvis lokalisert i Washington DC, 3) Skeptikere til Trump som har foldet hendene og bedt om at han skal knytte til seg mer moderate og romslige medarbeidere, 4) Skeptikere som ønsker en mer isolasjonistisk politikk, der Atlanterhavet er en vollgrav mot en stadig mer masete og ugudelig verden. De siste har alltid utgjort en del av portefølje på republikansk side.

Formidabelt press fra Moskva

Putin-Russland har satt inn et formidabelt press i Midtøsten, der Syria igjen skal gjøres til brohode for videre maktspill, i samspill med det shiamuslimske Iran. Putins stråmenn borer seg nå inn i Libya og har også sterke fotføringer under lederskapet i Egypt. Moskva har særdeles lange tradisjoner knyttet til det å arbeide under den politiske overflaten i Midtøsten, via proxy-ledd, frontorganisasjoner, regimer og regulære infiltrasjoner inn på ulike presidentkontorer. Likvidasjoner har også utgjort en del av slike oppløp. Vladimir Putin selv har vokst seg stor i KGB, og takket være ryggdekning fra det samme KGB – som på sin side kjenner godt til de rå reseptene som tidligere er brukt fra Moskvas side; både for å destabilisere og rydde vei i Midtøsten.

På gofot med Vladimir Putin

Rex Tillerson er blant de få i verden som kan ringe direkte til Vladimir Putin om det kniper, og han skal personlig slett ikke ha noe dårlig forhold til Putin. Like lite som til toppene i sjeikedømmene på den arabiske halvøya, der Tillerson har et formidabelt kontaktnett i sunnimuslimske kretser. Slikt vurderes trolig positivt i Washington i det USA raskt må få på plass finansielle og operative avtaler som både stanser IS sine videre ambisjoner – og helt samtidig gjør slutt på tragediene i Syria, der Putin og Assad-regimet nesten har gått berserk i store byer som Aleppo. At denne prosessen til syvende og sist kan føre Vladimir Putin og hans generaler inn for folkerettsdomstolen i Haag, er en av utfordringene som hører en komplisert fremtid til. Nå gjelder det å lande avtaler som holder vann, og som islamister eller KGBs dinosaurer i Kreml ikke kan stikke hull på med det første.

Valget av den nokså ruvende Rex Tillerson som utenriksminister fremstår som et kompromiss, der ulike amerikanske interesser er veid opp mot hverandre. Alternative kandidater var Rudy Giuliani og Mitt Romney. Om Tillerson offisielt ikke fremstår som noen uttalt Israel-venn rammes han kjapt inn av politiske realiteter der selv NATO og EU har erkjent at Israel nå må inn i et langt mer gjensidig, konkret, forpliktende sikkerhetspolitisk samarbeid – i møte med jihadister og andre destruktive krefter som herjer på kryss og tvers i og utenfor Midtøsten. Dystre krefter som har bevist at de forstår å utnytte ethvert politisk vakuum som nå måtte oppstå i den arabiske og muslimske verden.

Roy Vega

13. desember