Ny og offensiv amerikansk forsvarsminister

BAKGRUNN

Utnevnelsen av den pensjonerte generalen James Mattis som ny forsvarsminister i USA bærer bud om et nytt og mer offensivt design i amerikansk forsvars- og utenrikspolitikk, som nokså raskt vil bli omsatt i konkrete tiltak; blant annet i forhold til Putin-Russlands aggresjon i Syria, og helt samtidig i forhold til den putinske allianse med Iran. James Mattis har også tidligere hatt en viktig rolle når det gjelder det å få arabiske land til å spille på lag.

I Israel er det blandede følelser knyttet til den nye, amerikanske forsvarsministeren. Utenrikspolitisk synes han å stå nærmere Obama-administrasjonen enn det som ligger i tradisjonell, republikansk politikk. Men i bestrebelsene på å redusere indre spenninger og polariseringer i det amerikanske utenriksdepartementet, forsvarsdepartementet, samt i viktige bevilgende organer som Kongressen – behøver ikke utnevnelsen av James Mattis være en nedtur. Republikanerne strever tradisjonelt med et amerikansk utenriksdepartement som nesten er like sært og gjenstridige som byråkrater og rådgivere på ulike nivå i det norske utenriksdepartementet – der Yassir Arafats ånd fotsatt sitter i veggene i flere etasjer og avdelinger.

I løpet av 2016 har 9 000 personer mistet livet som en direkte følge av særdles brutale russiske bombeangrep i Syria. De aller fleste ofrene er sivile, og i den grad bombeangrepene har rammet opprørere, er det langt flere ofre blant syriske opprørere som ikke er tilknyttet IS enn det er av jihadister fra IS. Slikt ligger det et nokså rått maktpolitisk grep i den putinske krigføringen i Syria.

Det haster for USA

Sett med amerikanske øyne haster det med å få handlekraft bak synlige, mer forutsigbare og målstyrte strategier på den utenrikspolitiske arenaen. Som et ledd i dette gjelder det å få mer fart på samarbeidet med land som Saudi-Arabia, andre land på den arabiske halvøya, store land som Egypt og muslimske land i det nordlige Afrika. I disse bestrebelsene er halvkvedede, kritiske munnhell om Israel salgsfremmende. Om den forsteinede palestinske administrasjonen under Mahmoud Abbas evner å tilpasse seg en verden av 2017 gjenstår å se. Det hefter trolig – under overflaten – mye mer tvil til det palestinske prosjektet i den arabiske verden enn det knytter seg til en ny og ikke nødvendigvis så overmåtelig arabisk orientert amerikansk president.

En sitter kritisk sett igjen med et helt sett av fraser om et “Palestina” som egentlig ikke fremstår mer overbevisende i dagens Midtøsten enn da prosjektet var i støpeskjeen i regi av ex-mufti Haj Amin Al-Husseini og den egyptiske diktator Gamal Abdul Nasser i 1960. Fundamentet i hele prosjektet har i sine chartre, sterke symbolikk og anvendte politiske uttrykk – stadig preg av et forpliktende, kompakt oppsett formet i den hensikt å undergrave Israels eksistens. Slik har bestrebelsene på en palestinske statsdannelsen doble fasader og et helt spekter av fraser preget av dobbeltkommunikasjon: En del er forbeholdt den arabiske verden og internt bruk, den andre delen er forbeholdt Europa og USA, der det i stor grad har dreid seg om å få inn enorme pengesummer for å holde det nokså luftige prosjektet i live – og avvise ethvert konkret opplegg som går på å avstå fra terrorisme og akseptere Israels rett til å eksistere.

Storpolitisk spill 

Blant jøder i USA kommer kritikken mot James Mattis ut fra uttalelser som dette, avgitt på en sikkerhetskonferanse i Aspen, Colorado, i 2013.

-Jeg betalte en høy pris hver eneste dag som leder for sentralkommandoen fordi amerikanere ble betraktet som ensidig i sin støtte til Israel.

I tilknytning til sitt resonnement om ensporet amerikansk politikk i Midtøsten under sitt foredrag i Colorado – antydet den samme Mattis at en fortsatt israelsk dominans i Judea og Samaria vil bety det samme som “apartheid”. Og med dette skrev den påtroppende amerikanske forsvarsministeren tilsynelatende seg inn blant Israels offisielle kritikere. Men en rekke jødiske samfunn i USA hyller den nye og påtroppende forsvarsministeren som en sann Israel-venn, i følge Algemeiner. Uttalelsene, fra 2013, fra James Mattis kom i en kontekst da det hastet for USA å få fart på dialogen med land som Saudi-Arabia, Egypt og Irak – blant annet for å sikre en utvidet allianse mot IS og assosierte islamister i det nordlige Afrika.

I 2013 var det klart for general James Mattis og hans kolleger i den amerikanske overkommandoen at borgerkigen i Syria ville få en spill-over-effekt til Irak, der den amerikanske administrasjonen allerede slet tungt med bristende handlingsstrategier: Shiamuslimer og kurdere fylte snart vakuumet etter Saddam Hussein og hans sunnimuslimske regime, samtidig som jihadister posisjonerte seg og sikret seg stadig mer støtte i det kaoset som nå oppstod.

I 2013 var James Mattis nylig avgått som lojal, militær toppleder under Obamas administrasjon. På dette tidspunktet var det lite som tydet på annet enn at demokratene ville fortsette styringen av USA etter Obama. Det begynte å haste noe fryktelig med å sikre strategiske og operative (!) samarbeidsavtaler med flere arabiske regimer. Etter hvert vokste antallet partnere til 60 land, som nå bidrar aktivt i den amerikansk-ledede koalisjonen mot IS. Dette er opplegg som har kommet på plass med James Mattis i kulissene. I det operative landskapet må den nye administrasjonen i USA balansere sin prioritering i Irak og Syria, og samtidig forsøke å demme opp for en russisk administrasjon som åpenbart har utnyttet det som oppfattes som svakheter i Washington.

Demokratene og amerikansk UD må samarbeide

Nå skal Donals Trumps og hans nyutnevnte forsvarssjef med det ikke ovebevisende tilnavnet “Sinnatagg” eller “Sint hund” (Mad dog) – få demokratene i kongressen med på nye bevilgninger for å skrive IS helt ut av historien, gjennom en forsterket allianse med flere arabiske land. Skal dette lykkes må flere arabiske/muslimske regimer spille på lag helt konkret, både operativt og finansielt. Men faren for en ytterligere polarisering mellom sunnimuslimske og shiamuslimske land og områder i en traurig, slitsom del av verden er reell.  USA må unngå å kaste mer ild på dette bålet, i det storpolitiske bildet. Vladimir Putin vil nå snart sette inn trykk bak Mahmoud Abba og hauke og hause opp en snarlig palestinsk statsdannelse for alt hva det er verd; i den hensikt å skape splittelser mellom USA og den arabiske verden, og samtidig sikre og konsolidere fortsatt putisnk innflytelse. Slik blir det palestinske prosjektet stadig til et storpolitisk moment som brukes når og der det måtte passe.

Om den nyutnevnte amerikanske forsvarssjefen sier han går for en tostatsløsning mellom Israel og Vestbredden kan det være som for som så mange andre statsledere i den vestlige verden: De tror egentlig ikke på det selv. Det er for tiden fint lite som tyder på mer fred i Midtøsten og verden om det dukker opp en 23, arabisk, muslimsk stat – lokalisert midt inne i Israel. Og akkurat det mener nokså mange – også i arabernes egne rekker, men det er bare ikke politisk korrekt å si det høyt. Aller minst når det gjelder å bygge langsiktige allianser i et pågående storpolitisk spill i denne delen av verden. Israel, det mest kritiserte landet i denne verden og øvert på verstinglisten til FN, fremstår som det eneste stabile element i en ekstremt turbulent region. Tidligere i år besluttet Nato og USA å trekke Israel mer formelt inn i et langsiktig strategisk arbeid. Israel sitter på dyrebar og dyrekjøpt kunnskap, kompetanse og teknologi, samtidig som hele Midtøsten er i forandring. Følgelig vil det ikke komme flere politiske ytringer fra den påtroppende amerikanske forsvarsministeren – og ikke så mange andre amerikanske ministre heller, som bryter mot statsminister Netanyahu’s ståsted, verken i den ene eller andre retningen. Nå gjelder det å få stabilisert en region som er mer kaotisk enn den har vært noen gang i moderne tid. Midt oppe i dette gjelder å få Vladimir Putin og hans dystre bakmenn, speilet i en like dyster russisk fortid, med på notene.

Roy Vega

2. desember, 2016